Det heter så fint at: "Når en dør lukkes, åpnes et vindu". Du har sikkert hørt den du også. Det skal gi litt trøst og få deg til å ikke miste motet, når ting går deg i mot. Det er slik jeg ser det ihvertfall.
Ettersom jeg har et år på Leire - Kunst og design 2 fra Høyskolen i Telemark, så prøvde jeg å svelge skuffelsen ved metallfaget og se på mulighetene ved keramikk istedet. Jeg er som jeg er... og går fullt inn i nye ting og stortrives i tiden med nye oppdagelser. Gjennom året på Høyskolen jobbet jeg både med skulptur, dreiing, støping og rakubrenneteknikk. Fantastisk gøy!
Jeg gjorde om verkstedet hjemme, ga plass til keramikk arbeid og keramikkovn ble innkjøpt.
Arbeidet var således mye bedre for kroppen i keramikkverkstedet, jeg fikk variert arbeidet mye mer og ting begynte å se lysere ut igjen. Dreieskive hadde jeg ikke økonomi til, så jeg måtte bruke andre teknikker. Jeg lagde for hånd: boller, vaser og skåler. Støpte opp gipsformer som skulle jobben lettere.
MEN jeg regnet ikke med at lungene skulle reagere på støvet!!! Jeg er kraftig allergisk, mest mot bjørkpollen og dennes kryssallergier. Det samme med burot.
Arbeidet med maske og utlufting, men ble så alvorlig angrepet i lungene at legen trodde jeg hadde fått astma! Fikk astmamedisin, noe som ikke hjalp særlig...
De siste 2 årene i bjørkepollensesongen har vært alvorlige for lungene. Tidligere var lungene stedet som jeg slet med på slutten av pollensesongen, Nå fikk jeg den etter få dager og den bare forverret seg. Hostet på meg brudd i ribbena begge årene og jeg må se realiteten i øynene... Det blir ikke noe fulltidsprosjekt i keramikkverkstedet heller....
Hva f... gjør man da???? Når man har et så sterkt behov for å skape med hendene, så sterk behov for å formidle noe til omverden og en kreativ energi innvendig som trenger et utløp, ellers føles det som om du brenner opp innvendig...
Jeg vet ikke med dere, men jeg blir ganske så mørk, utålmodig og irritabel.... ingen enkel person å være rundt tror jeg.
SÅ, hva gjør man når enda en dør lukkes igjen... Denne gangen så jeg ikke et vindu på gløtt en gang...
Med en høyere utdannelse innen kunst og håndverk så gjør man som så mange andre før meg.... Man tar et nytt studieår innenfor pedagogikk og blir lærer....
Var det noe jeg hadde lyst til??? Ikke i det hele tatt.....
Dette var august 2015... og høsten ble tung!! Jeg er tross alt en praktiker og ikke en teoretiker. Men tross for lite motivasjon for lesing av pedagogisk psykologi, så hadde studiet sine lyspunkt. Kontakten med medstudenter og møte nye mennesker var en positiv opplevelse.
Men det beste var å si at man var student når folk spurte hvordan det gikk og hva jeg gjorde nå. Jeg slapp å forklare nærmere, det holdt med det ene ordet... . Det var en befrielse! DEILIG!
I dag Februar 2016, holder jeg fortsatt på med studiet. Liker jeg det noe bedre nå??
Niks, aner ikke hvor mange ganger jeg har hatt lyst til å gi opp.... Både på grunn av lite motivasjon og på grunn av fysiske smerter. Smertestrålende nedover hoftene er enerverende og tapper en for krefter. Hodepinen er stadig innom og noen ganger så sterkt tilstede at jeg går krokbøyd til sengs.
Det blir altfor mye stillestittende arbeid, både på forelesning og ellers foran PCn med oppgaveskriving..
Har holdt en del på med Yoga og kjenner at det gjør godt. Men kropp og sjel skriker etter kreativt arbeid, etter verkstedet/studio/atelier.
Andre sliter med at de ikke vet hva de vil her i livet, det problemet har ikke jeg...
Jeg VET hva jeg vil, jeg må bare finne den rette uttrykksmåten og materialene som jeg kan fungere godt sammen med!
I en alder av 45 år er jeg fortsatt ikke i mål, og det er både fortvilende og frustrerende. Jeg ønsker bare arbeidsro og jeg vet bare at jeg ikke må gi opp....
Sist helg hadde jeg en "vitamininnsprøyting" i form av helg i Oslo! ; ). Men det tror jeg får bli et eget innlegg.
Jeg har i lengre tid slitt med en rygg som ikke vil samarbeide med meg, vond nakke og skuldre som ikke liker det stillesittende arbeidet ved sølvsmedbenken(eller PCn). Til slutt så måtte jeg kaste inn håndkleet og innse at jeg måtte gi opp det som mitt fremtidige yrke. Ikke særlig lett ettersom jeg har en lang høyere metallutdannelse og har jobbet med smykker i over 15 år.
Ettersom jeg har et år på Leire - Kunst og design 2 fra Høyskolen i Telemark, så prøvde jeg å svelge skuffelsen ved metallfaget og se på mulighetene ved keramikk istedet. Jeg er som jeg er... og går fullt inn i nye ting og stortrives i tiden med nye oppdagelser. Gjennom året på Høyskolen jobbet jeg både med skulptur, dreiing, støping og rakubrenneteknikk. Fantastisk gøy!
Jeg gjorde om verkstedet hjemme, ga plass til keramikk arbeid og keramikkovn ble innkjøpt.
 |
| Krukke i keramikk, brent i RAKU med patinert kobberlokk. Eget arbeid. |
Arbeidet var således mye bedre for kroppen i keramikkverkstedet, jeg fikk variert arbeidet mye mer og ting begynte å se lysere ut igjen. Dreieskive hadde jeg ikke økonomi til, så jeg måtte bruke andre teknikker. Jeg lagde for hånd: boller, vaser og skåler. Støpte opp gipsformer som skulle jobben lettere.
 |
| Nylagede gipsformer til tørk |
 |
| Skål i hvit steingodsleire(eget arbeid). |
 |
| Kopper i hvit steingodsleire(eget arbeid). |
MEN jeg regnet ikke med at lungene skulle reagere på støvet!!! Jeg er kraftig allergisk, mest mot bjørkpollen og dennes kryssallergier. Det samme med burot.
Arbeidet med maske og utlufting, men ble så alvorlig angrepet i lungene at legen trodde jeg hadde fått astma! Fikk astmamedisin, noe som ikke hjalp særlig...
De siste 2 årene i bjørkepollensesongen har vært alvorlige for lungene. Tidligere var lungene stedet som jeg slet med på slutten av pollensesongen, Nå fikk jeg den etter få dager og den bare forverret seg. Hostet på meg brudd i ribbena begge årene og jeg må se realiteten i øynene... Det blir ikke noe fulltidsprosjekt i keramikkverkstedet heller....
Hva f... gjør man da???? Når man har et så sterkt behov for å skape med hendene, så sterk behov for å formidle noe til omverden og en kreativ energi innvendig som trenger et utløp, ellers føles det som om du brenner opp innvendig...
Jeg vet ikke med dere, men jeg blir ganske så mørk, utålmodig og irritabel.... ingen enkel person å være rundt tror jeg.
SÅ, hva gjør man når enda en dør lukkes igjen... Denne gangen så jeg ikke et vindu på gløtt en gang...
Med en høyere utdannelse innen kunst og håndverk så gjør man som så mange andre før meg.... Man tar et nytt studieår innenfor pedagogikk og blir lærer....
Var det noe jeg hadde lyst til??? Ikke i det hele tatt.....
Dette var august 2015... og høsten ble tung!! Jeg er tross alt en praktiker og ikke en teoretiker. Men tross for lite motivasjon for lesing av pedagogisk psykologi, så hadde studiet sine lyspunkt. Kontakten med medstudenter og møte nye mennesker var en positiv opplevelse.
Men det beste var å si at man var student når folk spurte hvordan det gikk og hva jeg gjorde nå. Jeg slapp å forklare nærmere, det holdt med det ene ordet... . Det var en befrielse! DEILIG!
I dag Februar 2016, holder jeg fortsatt på med studiet. Liker jeg det noe bedre nå??
Niks, aner ikke hvor mange ganger jeg har hatt lyst til å gi opp.... Både på grunn av lite motivasjon og på grunn av fysiske smerter. Smertestrålende nedover hoftene er enerverende og tapper en for krefter. Hodepinen er stadig innom og noen ganger så sterkt tilstede at jeg går krokbøyd til sengs.
Det blir altfor mye stillestittende arbeid, både på forelesning og ellers foran PCn med oppgaveskriving..
Har holdt en del på med Yoga og kjenner at det gjør godt. Men kropp og sjel skriker etter kreativt arbeid, etter verkstedet/studio/atelier.
Andre sliter med at de ikke vet hva de vil her i livet, det problemet har ikke jeg...
Jeg VET hva jeg vil, jeg må bare finne den rette uttrykksmåten og materialene som jeg kan fungere godt sammen med!
I en alder av 45 år er jeg fortsatt ikke i mål, og det er både fortvilende og frustrerende. Jeg ønsker bare arbeidsro og jeg vet bare at jeg ikke må gi opp....
Sist helg hadde jeg en "vitamininnsprøyting" i form av helg i Oslo! ; ). Men det tror jeg får bli et eget innlegg.
