Jeg vil leve!

Har månen innvirkning på oss?

I går var det fullmåne og det må være noe i dette med at følelser blir sterkere under fullmåne, for jeg har noen veldig tunge dager...  Slike dager da man har lyst til og bare krype under dyna igjen og trekke den godt over hodet.  Hvor smerten er altoppslukende og tårene er rett under overflaten hele tiden. De har da en tendens til å komme frem ved den minste motstand uansett hva man driver med, og man kjenner at livet er definitivt ikke en dans på roser...  Jepp, det er der hvor jeg er akkurat nå... bortsett fra at jeg droppet sengen og satte meg foran PCn i stedet.
For jeg vet at det ikke nytter å gi opp selv om livet er både urettferdig og tøft innimellom. Jeg vet at jeg må leve videre, og ikke bare for mine to sønner sin skyld, men også for min egen del. For JEG VIL LEVE!

Jeg klarer stort sett å "ta meg sammen" og være sterk i møte med andre. Jeg putter på et smil og har kontroll over meg selv. Akkurat sånn jeg liker å ha det! Men det har sin pris...  Det tapper meg for energi og jeg får det igjen etterpå.  Men slik får det bare være.

I helgen er det klart for årets Woodstockfestival,

Et årlig arrangement hvor min avdøde mann, Harald var en av de faste artistene. Jeg har sagt at for meg så blir det like feil for meg å reise dit uten han, som om at han skulle gått på scenen uten gitaren sin... For å si det slik, det tror jeg aldri jeg har sett.
Men likevel har jeg planlagt å ta en dagstur for å si hei til våre felles venner som jeg ikke har sett siden bisettelsen. Jeg har vel angret meg sånn et dusin ganger på den avgjørelsen, og er mye frem og tilbake.  Det blir  tøft, både møte med minner og møte med omsorg fra venner. Første møte med venner og familie etter ulykken er alltid tøft... men jeg tenker at det er greit å få det gjort. Dette arrangementet er glimrende, for jeg møter så mange av de på samme sted. Samtidig blir det for meg følelsesmessig knalltøft!  Men skal jeg komme meg videre så må jeg også ta de tunge stegene. Så ønsk meg lykke til! :) Jeg har en sterk mistanke om at jeg trenger det...

Du vet ikke hva du har før du mister det

7. Mars 2016 ble en dag hvor noen få sekunders uoppmerksomhet snudde livet til min lille familie på hodet... 

11 mai 2004 - Bryllupsdagen

Min mann omkom i en forferdelig trafikkulykke denne dagen på grunn av noe som tok oppmerksomheten hans bort fra bilkjøringen og en møteulykke var et faktum. Føreren av vogntoget og en annen bil kommer fra det i fysisk behold, men må takle minnene og bildene resten av sitt liv. Jeg har så vondt av de....
Jeg og våre to gutter sitter lamslåtte tilbake, og tror nesten ikke på det presten sier når vi åpner døren. Det KAN da umulig være sant???  Man klarer ikke å forstå rekkevidden av informasjonen som blir gitt, for den er så smertefull og uforståelig at du bare klarer ikke å ta det innover..

Det er vanskelig å forstå at han aldri mer skal være her sammen med oss, at jeg aldri skal kunne holde rundt han og fortelle hvor heldig jeg er og hvor glad jeg er i han. Hvor takknemlig jeg er for den støtten han alltid viste meg.  Kjenne varmen, huden og lukten fra han..  Smilet og latteren, og ikke minst gitarspillingen på badet, i stua, i kjelleren, på terrassen og selvfølgelig på scenen... Det er fortsatt vanskelig å akseptere at det er sant. Jeg tar det inn sånn litt etter litt. Åpner jeg helt for faktumet, så går det helt i ball for meg og jeg kjenner det blir vanskelig å puste.

Fortsatt i dag akkurat 2 mnd etter ulykken sitter jeg og venter at det skal gå i døren. (Håper at det skal gå i døren og at det hele er en feil).

Dagene går i bølger... inn og ut av sorgen.. Fortvilelse, sinne, glede, kjærlighet, varme. Prøver å holde meg i aktivitet... reiser ut og treffer venner, maler terrasse, maler og flytter verksted, vasker klær og prøver å holde huset i orden.
Klarer å "slå av " sorgen innimellom og kan sitte og le sammen med venner og familie, men det er som å balansere på en knivsegg... det er ingenting som skal til for å vippe deg over på den andre siden da bølgen av sorg slår innover deg igjen. Jeg kjenner jeg bruker mye energi på å opprettholde kontrollen. Er slått ut om kvelden og noen dager blir jeg bare sittende uten å gjøre noen ting, orker ikke, har ingen energi... men det er helt greit. Det er sånn det bare er... Det handler først og fremst og ta vare på guttene, være der for de når de kjenner bølgene komme, eller de er for slitne til å forstå at det er sorgen som gjør de ekstra irriterte og sårbare... Da er det viktig at mamma er der og forstår.

Det har vært 2 mnd med så mange skjemaer og papirer at jeg har mistet oversikten, men det har holdt meg i gang, og det er vel først den siste tiden at ting synker lengre og lengre inn i bevisstheten... og savnet og sorgen blir større og større.

Du vet ikke hva du har før du mister det.... husk det! Ta vare på deg og dine, nyt dagen og kjenn takknemlighet for det du har.

"De fantastiske 4" på tur. Vi stortrivdes på tur sammen. Mye latter og morro.

Når en dør lukkes, åpnes et vindu... er det ikke så?

Det heter så fint at: "Når en dør lukkes, åpnes et vindu". Du har sikkert hørt den du også. Det skal gi litt trøst og få deg til å ikke miste motet, når ting går deg i mot. Det er slik jeg ser det ihvertfall.

Jeg har i lengre tid slitt med en rygg som ikke vil samarbeide med meg, vond nakke og skuldre som ikke liker det stillesittende arbeidet ved sølvsmedbenken(eller PCn).  Til slutt så måtte jeg kaste inn håndkleet og innse at jeg måtte gi opp det som mitt fremtidige yrke. Ikke særlig lett ettersom jeg har en lang høyere metallutdannelse og har jobbet med smykker i over 15 år.

Ettersom jeg har et år på Leire - Kunst og design 2 fra Høyskolen i Telemark, så prøvde jeg å svelge skuffelsen ved metallfaget og se på mulighetene ved keramikk istedet. Jeg er som jeg er... og går fullt inn i nye ting og stortrives i tiden med nye oppdagelser. Gjennom året på Høyskolen jobbet jeg både med skulptur, dreiing, støping og rakubrenneteknikk. Fantastisk gøy!
Jeg gjorde om verkstedet hjemme, ga plass til keramikk arbeid og keramikkovn ble innkjøpt.

Krukke i keramikk, brent i RAKU med patinert kobberlokk. Eget arbeid.

Arbeidet var således mye bedre for kroppen i keramikkverkstedet, jeg fikk variert arbeidet mye mer og ting begynte å se lysere ut igjen.  Dreieskive hadde jeg ikke økonomi til, så jeg måtte bruke andre teknikker. Jeg lagde for hånd:  boller, vaser og skåler. Støpte opp gipsformer som skulle jobben lettere.

Nylagede gipsformer til tørk

Skål i hvit steingodsleire(eget arbeid).

Kopper i hvit steingodsleire(eget arbeid).

MEN jeg regnet ikke med at lungene skulle reagere på støvet!!! Jeg er kraftig allergisk, mest mot bjørkpollen og dennes kryssallergier. Det samme med burot.

Arbeidet med maske og utlufting, men ble så alvorlig angrepet i lungene at legen trodde jeg hadde fått astma! Fikk astmamedisin, noe som ikke hjalp særlig...

De siste 2 årene i bjørkepollensesongen har vært alvorlige for lungene. Tidligere var lungene stedet som jeg slet med på slutten av pollensesongen, Nå fikk jeg den etter få dager og den bare forverret seg. Hostet på meg brudd i ribbena begge årene og jeg må se realiteten i øynene... Det blir ikke noe fulltidsprosjekt i keramikkverkstedet heller....

Hva f... gjør man da???? Når man har et så sterkt behov for å skape med hendene, så sterk behov for å formidle noe til omverden og en kreativ energi innvendig som trenger et utløp, ellers føles det som om du brenner opp innvendig...
Jeg vet ikke med dere, men jeg blir ganske så mørk, utålmodig og irritabel.... ingen enkel person å være rundt tror jeg.

SÅ, hva gjør man når enda en dør lukkes igjen... Denne gangen så jeg ikke et vindu på gløtt en gang...

Med en høyere utdannelse innen kunst og håndverk så gjør man som så  mange andre før meg.... Man tar et nytt studieår innenfor pedagogikk og blir lærer....
Var det noe jeg hadde lyst til???  Ikke i det hele tatt.....

Dette var august 2015... og høsten ble tung!! Jeg er tross alt en praktiker og ikke en teoretiker. Men tross for lite motivasjon for lesing av pedagogisk psykologi, så hadde studiet sine lyspunkt. Kontakten med medstudenter og møte nye mennesker var en positiv opplevelse.

Men det beste var å si at man var student når folk spurte hvordan det gikk og hva jeg gjorde nå. Jeg slapp å forklare nærmere, det holdt med det ene ordet... . Det var en befrielse! DEILIG!

I dag Februar 2016, holder jeg fortsatt på med studiet. Liker jeg det noe bedre nå??
Niks, aner ikke hvor mange ganger jeg har hatt lyst til å gi opp.... Både på grunn av lite motivasjon og på grunn av fysiske smerter. Smertestrålende nedover hoftene er enerverende og tapper en for krefter. Hodepinen er stadig innom og noen ganger så sterkt tilstede at jeg går krokbøyd til sengs.

Det blir altfor mye stillestittende arbeid, både på forelesning og ellers foran PCn med oppgaveskriving..
Har holdt en del på med Yoga og kjenner at det gjør godt. Men kropp og sjel skriker etter kreativt arbeid, etter verkstedet/studio/atelier.

Andre sliter med at de ikke vet hva de vil her i livet, det problemet har ikke jeg...
Jeg VET hva jeg vil, jeg må bare finne den rette uttrykksmåten og materialene som jeg kan fungere godt sammen med!
I en alder av 45 år er jeg fortsatt ikke i mål, og det er både fortvilende og frustrerende. Jeg ønsker bare arbeidsro og jeg vet bare at jeg ikke må gi opp....

Sist helg hadde jeg en "vitamininnsprøyting" i form av helg i Oslo! ; ). Men det tror jeg får bli et eget innlegg.

Redesign av en Ikeabolle

Har "pimpet" opp en ensfarget bolle fra Ikea som jeg hadde i skapet. Jeg måtte jo bare prøve :) Med dekaler og gullkant så ble den riktig så fin. Brant den så på 800 grader i ovnen og nå har den blitt til en favoritt til nudlene-)

 #pottery #redesign #redesigned #porselen #porcelaine

Et bilde publisert av Mitt lille skattkammer (@hannethorsdalenstyhr) onsdag 25. Feb.. 2015 PST

Ørepynt i 925 Sølv

Liker så godt det levende organiske utrykket, og ønsket med disse øredobbene at det skulle se ut som om de vokste oppover øret.

Ørepynt i 925 sølv.#sølvsmed #sølv #silver #jewelrydesigner #jewelry

Et bilde publisert av Mitt lille skattkammer (@hannethorsdalenstyhr) tirsdag 21. April. 2015 PDT

En tidlig søndagsmorgen i våres...

Jeg elsker å stå opp tidlig på søndagsmorgenene, for da er det så stille. Ingen biler, ingen mennesker... bare fuglekvitter og en deilig ro...

Tidlig søndagsmorgen i våres...fuglekvitter, sol, en fantasy roman og en kopp kaffe...livet er fint:-)

Et bilde publisert av Mitt lille skattkammer (@hannethorsdalenstyhr) søndag 12. April. 2015 PDT

Fat i porselen

Fat i porselen #porselen #pottery #porcelain #ceramics #keramikk

Et bilde publisert av Mitt lille skattkammer (@hannethorsdalenstyhr) fredag 22. Mai. 2015 PDT