Du vet ikke hva du har før du mister det

7. Mars 2016 ble en dag hvor noen få sekunders uoppmerksomhet snudde livet til min lille familie på hodet... 

11 mai 2004 - Bryllupsdagen

Min mann omkom i en forferdelig trafikkulykke denne dagen på grunn av noe som tok oppmerksomheten hans bort fra bilkjøringen og en møteulykke var et faktum. Føreren av vogntoget og en annen bil kommer fra det i fysisk behold, men må takle minnene og bildene resten av sitt liv. Jeg har så vondt av de....
Jeg og våre to gutter sitter lamslåtte tilbake, og tror nesten ikke på det presten sier når vi åpner døren. Det KAN da umulig være sant???  Man klarer ikke å forstå rekkevidden av informasjonen som blir gitt, for den er så smertefull og uforståelig at du bare klarer ikke å ta det innover..

Det er vanskelig å forstå at han aldri mer skal være her sammen med oss, at jeg aldri skal kunne holde rundt han og fortelle hvor heldig jeg er og hvor glad jeg er i han. Hvor takknemlig jeg er for den støtten han alltid viste meg.  Kjenne varmen, huden og lukten fra han..  Smilet og latteren, og ikke minst gitarspillingen på badet, i stua, i kjelleren, på terrassen og selvfølgelig på scenen... Det er fortsatt vanskelig å akseptere at det er sant. Jeg tar det inn sånn litt etter litt. Åpner jeg helt for faktumet, så går det helt i ball for meg og jeg kjenner det blir vanskelig å puste.

Fortsatt i dag akkurat 2 mnd etter ulykken sitter jeg og venter at det skal gå i døren. (Håper at det skal gå i døren og at det hele er en feil).

Dagene går i bølger... inn og ut av sorgen.. Fortvilelse, sinne, glede, kjærlighet, varme. Prøver å holde meg i aktivitet... reiser ut og treffer venner, maler terrasse, maler og flytter verksted, vasker klær og prøver å holde huset i orden.
Klarer å "slå av " sorgen innimellom og kan sitte og le sammen med venner og familie, men det er som å balansere på en knivsegg... det er ingenting som skal til for å vippe deg over på den andre siden da bølgen av sorg slår innover deg igjen. Jeg kjenner jeg bruker mye energi på å opprettholde kontrollen. Er slått ut om kvelden og noen dager blir jeg bare sittende uten å gjøre noen ting, orker ikke, har ingen energi... men det er helt greit. Det er sånn det bare er... Det handler først og fremst og ta vare på guttene, være der for de når de kjenner bølgene komme, eller de er for slitne til å forstå at det er sorgen som gjør de ekstra irriterte og sårbare... Da er det viktig at mamma er der og forstår.

Det har vært 2 mnd med så mange skjemaer og papirer at jeg har mistet oversikten, men det har holdt meg i gang, og det er vel først den siste tiden at ting synker lengre og lengre inn i bevisstheten... og savnet og sorgen blir større og større.

Du vet ikke hva du har før du mister det.... husk det! Ta vare på deg og dine, nyt dagen og kjenn takknemlighet for det du har.

"De fantastiske 4" på tur. Vi stortrivdes på tur sammen. Mye latter og morro.